Den lille kulturarbeideren og budsjettjungelen

Det var en gang en liten kulturarbeider – en liten organisasjon, der mange små kulturarbeidere gikk sammen om å jobbe for å styrke, løfte, profesjonalisere og utvikle organisasjonen sin til å gi publikum flotte og uforglemmelige kunstopplevelser –> selvfølgelig den aller viktigste kulturorganisasjonen som finnes…

Men – det er ikke nok med kunstnerisk talent, kunstfaglig, teknisk og organisatorisk kompetanse, bredt nettverk og gode omgivelser. På tross av dugnadsvilje, engasjement og ekstra innsats fra den enkelte, koster det å lage kunst, det koster å formidle kunsten – det koster faktisk mer enn det vi kan få publikum til å ville betale for opplevelsene… og faktisk mer – summa summarum – enn det politikerne våre har bestemt at kunst- og kulturlivet totalt skal koste Norge.

Kulturbudsjettet er over en milliard kroner; likevel stiller den lille kulturarbeideren langt langt nede på lista over de som skal få hjelp fra statsbudsjettet til å skape og formidle kunstopplevelsene…

Den lille kulturarbeideren blir i praksis en tigger, som stiller opp i køen foran politikerne; de rike beslutningstakere med masse masse penger i sine dype lommer… – det er bare det at køen er så lang, vi er så mange – og politikerne har først og fremst de store institusjonene i tankene… de som setter Norge på kartet internasjonalt, de som har de store kjente kunstnernavnene på scenen. År etter år stiller de opp med imponerende, store og kostnadskrevende produksjoner – og det har de penger til, for de får hvert år et stort budsjett som både rommer driftskostnader, produksjonskostnader, markedsførings- og synliggjøringskostnader – og imponerende infrastruktur i flotte bygg.

Den autonomien er den lille kulturarbeiderens drøm – tenk å gå inn i et år der driftskostnader og programkostnader har dekning i budsjettet og på bankkontoen!

De små kulturarbeiderne vil ikke være tiggere som skal be om almisser og veldedighet – de vil anerkjennes for den jobben de gjør – og at det faktisk er i de frie feltene den største delen av nyskapningen i samtidskunsten innenfor alle kunstdisipliner oppstår – og derved også en viktig og bred kunstfaglig kompetanse. I den gode verden burde beslutningstakerne komme til de små kulturarbeiderne; rose den kunstfaglige innsatsen og spørre hva de trenger for å fortsette det gode sporet. Den lille kulturarbeideren fremlegger budsjetter der man får sjeldent mye ut av hver krone som investeres… Svaret fra beslutningstakerne er at «det klarer vi ikke, vi har ikke de ressursene som kreves for å få til dette». – Da, i stedet for å smile medfølende og lukke døren, bør beslutningstakerne invitere til dialog og samarbeid – «hvordan kan vi sammen få til at kulturarbeideren på kort og lang sikt når sitt mål? Vi må kunne få til – skritt for skritt – å nærme oss dette målet – sammen?»

Statsbudsjettet er en gigantisk pengebinge. Kulturbudsjettets del av statsbudsjettet er for oss små kulturarbeidere også gigantisk – men faktisk ikke nok til å dekke behovene i hele kunst- og kulturlivet. Kulturministeren og ministerens apparat jobber for å øke kulturbudsjettet og finne penger til mer aktivitet. Vi vil alle at kunst- og kulturlivet både vedlikeholdes – men også utvikles og økes; mer kunst og kultur koster mer penger for nasjonen… Kulturdepartementet og Norsk kulturråd fordeler driftstilskudd så nasjonale, regionale og lokale kulturaktører skal ha grunnlag for å drive sin virksomhet… Men det er ikke nok til alle…

Så sitter fylkeskommunene med sin andel av totalen – og skal fordele på alle fagområdene – der trenger vi fylkespolitikere som evner å se fylket som en helhet – og behov og utfordringer for de forskjellige kunstdisiplinene som skal tilgodeses alle kommunene; hele fylket. Deretter kommer kommunestyrene; som til syvende og sist sitter og fordeler budsjettet sitt og skaper en kommunalt kulturbudsjett. Driftstøtte til kulturaktører, prosjekttilskudd til individuelle evenementer og produksjoner, osv. osv.

La oss håpe at det nye og de kommende kulturår gir oss kulturpolitikere som har evnet å sette seg grundig inn i ståa for både store og små, at de evner å inkludere «bredden» (uten å tolke «bredde» som dårligere eller mindre verdt enn de store profesjonelle institusjonene) i budsjettpostene og ikke bare gi plass og midler til de store, spennende, banebrytende, nyskapende, hyperprofesjonelle eksperimentelle nye spor i samtidskunsten innenfor alle kunstdisiplinene = Norges bidrag til den globale samtidskunstens utvikling. Den er spennende, men det er faktisk ofte breddekulturen som forsyner kunstarenaene med de store og kommende talentene, og også ofte de nye spor, uttrykksformer og kunstneriske språk som preger fremtidens samtidskunst.

Vi maner til en god dialog…
Godt Nytt Kulturår!

Eli Borchgrevink
Daglig leder, Buskerud Teater