Laagendalsposten , 24. november 2012

Vaktmesteren

Derfor bør du se teater på Vestsiden

Harold Pinters «Vaktmester’n» er Kongser Teaterlags mest ambisiøse prosjekt, og noe du bør få med deg. Her ser du hvorfor:

Det skjedde noe helt spesielt i byens teaterhistorie onsdag. I hvert fall i løpet av de 12 årene jeg har bodd i byen.

Vi møter tre karakterer i stykket. Tommy Johansen er den rasistiske lofferen Jenkins/Davis, Trond Magne Sandvik er den godhjertede Aston, som tar Davis med hjem. For der det er hjerterom, er det også husrom.

Handling

Hybelen er rotete, og er et krypinn i en forfallen bygård som eies av Astons bror Mick, spilt av Stein O. Rasmussen. Det er en brutal verden de tre opplever på hver sin kant, og det er ikke “mye de har til felles. Likevel, de har drømmene sine.

Aston liker å bruke hendene sine. Hans høyeste ønske er å bygge et skjul ute i hagen for å få et verksted. Det er bare det at det aldri blir noe av …

Davis (eller var det Jenkins han het?) vil til stedet Sidcup for å finne dokumentene og referansene sine, men det blir aldri noe av. Det er håpløst å finne noen gode sko for å komme seg dit. Mick vil gjøre om hele etasjen til et fasjonabelt penthouse med matchende farger, men det blir bare med ordene.

Man kan analysere Harold Pinters stykke på mange forskjellige måter. Like mange forskjellige måter som det forhåpentlig kommer publikum. Aktørene på den litt snodige scenen på Vestsiden har øvd lenge. Veldig lenge. Det merkes, og det er tre dyktige amatører vi får se. Det blir drama. Miljøet blir etablert, vi får noen aha-opplevelser og vi blir etter hvert fortrolige med hvem vi har med å gjøre.

Høydepunkt

Høydepunktet slår deg rett i magen. Det kommer egentlig ikke når du forventer det. Ei heller fra den du tror. Den lavmælte Aston (spilt av Trond Magne Sandvik) framfører en monolog som du sent vil glemme.

En kraftfull historie om hvordan man i 50-årene sendte unggutter til lobotomering, og hvordan Aston opplevde dette. Brikker faller på plass, og jeg ser på nobelprisvinner Harold Pinters «Vaktmester’n» med helt nye øyne.

Set er ingen tvil om at stykket er intenst, men med noen humoristiske situasjoner.

Svart humor er kanskje ikke det letteste å plukke opp, men blir skuespillerne varme i trøya med publikum foran seg vil humoren også bli mer naturlig.

Min anbefaling er: sett av en hel kveld til dette stykket, for det varer i to timer pluss to pauser. La dette bli en opplevelse, for aldri har jeg sett et så kvalitetsbevisst teaterlag.

Jeg kødder ikke. Jeg mener det …

Eigil Kittang Ramstad